Jeg har vært ordløs og nummen i dagevis etter hendelsene på Utøya. I går gråt jeg.  

Ingen ord kan godt nok beskrive det ufattelige som har rammet uskyldslandet Norge. Jeg ville gjerne gi uttrykk for sorgen og medfølelsen på Twitter eller Facebook, som så mange andre, like etter tragedien.  Men jeg kom til kort, alle tanker og vendinger strakk ikke til. De føltes bare dumme og nesten fornærmende overfor de som har mistet sine på det mest brutale vis.

Jeg ble stille om Oslo og Utøya. Alle bilder og alle ord jeg så og leste samlet seg bare i en vond klump i magen og hjertet.  Jeg registrerte jeg langt fra var alene om å lete etter gode og store nok ord. Etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet og skuddene på Utøya har mange sitert andre.
Kulturen viser seg igjen som et av våre viktigste verktøy når vi skal bære smerte, overvinne sinne og maktesløshet og søke sammen for trøst.
I poesien og sangene til andre finner vi ordene vi mangler og det setter toner til sorgen. De kan ikke fjerne det som har skjedd, de gir ikke mer mening til det meningsløse.  Men de hjelper.

Ingen spesiell dag eller en spesiell hendelse utløste tårene hos meg.
Ingen spesiell nyhet om Utøya eller et av de mange sterke og uvirkelige bildene løste opp det indre sjokket og forløste det i synlige følelser.
Jeg virket kanskje kald og kanskje hadde jeg ikke samvittighet til å sørge.  Jeg hadde ikke mistet noen. Tårene og sorgen fortjente andre så mye, mye mer.
En helt vanlig hverdag og helt begivenhetsløse minutter i sofaen hjemme var det som fikk hull på byllen.  Ungene ramper rundt i stuen. Vi foreldre kjefter og ungene gråter. Vi tar de på fanget og blir venner igjen. Været er hverken stygt eller pent. Jeg drikker ganske stygg kaffe,  irriterer meg over en uendelig klesvask og ser på støvet på gulvet jeg ikke gidder gjøre noe med.  Vi er i joggeklær og ser nokså usmarte ut etter nattevåk med en toåring som nekter å sove. Jeg har poser under øynene og er trist på håret.
Jeg har lagt på meg i ferien. Ingen ville snudd seg etter meg på gata. Men kjæresten smiler til meg likevel. En kjedelig dag hos et kjedelig menneske ville mange si. Grått og fullstendig uinteressant å poste om på Twitter eller Facebook. Guttungen løfter på tskjorta og ler når han ser kulen på magen.
Han lurer på om det er en stor pupp. I bakgrunnen synger Ingebjørg Bratland Til ungdommen.

Så kommer tårene. Jeg kjenner det er mange farger i alt dette grå og at jeg er heldig som får leve i det forutsigbare og dagligdagse.  I et land som har mistet uskylden får jeg fortsatt oppleve uskyld. Den tasser rundt sofaen og dulter meg på kulemagen.
Jeg gråter for de som ikke skal få småkrangle og bli venner igjen med de som de har kjær. Som ikke får oppleve ingenting i ei stue sammen.  For de som ikke får se smilet igjen til en som alltid ville kjent de igjen på hvilken som helst gate en hvilken som helst dag.
Jeg gråter for alle de som er blitt frarøvet hverdagen og som aldri får den igjen.

Å ta hverdagen fra noen er en stor, forferdelig synd. Kanskje den største. Det gjør meg ordløs.

I ei tid der nåtid ikke kan bli fortid raskt nok, kommer et sakte konsept som engasjerer i rekordfart. Alle reiser visst med Hurtigruten i sommer.

NRK gjorde det skarpt med Bergensbanen.  Neste ut er, mens vi skriver,  Hurtigruten. Dagbladets Marie Simonsen Twitret: Bergensbanen suksess på twitter, men 5 1/2 døgn med #hurtigruta? Tydelig skeptisk til at et så langvarig program kunne holde på seerne. 

Nå er det en flodbølge av båtstatuser på min Facebookvegg og Twitterkonto. Sjelden eller aldri har jeg sett et program kommenteres i den grad Hurtigruten minutt for minutt nå gjør.  Folk venter i spenning på at hurtigruten skal passere hytta si og legge til kai i sin kommune. De legger plutselig av gårde i biler og båt for å være på plass når Hurtigruten ankommer nærområdet. Og de kommenterer som løse kanoner på dekk i alle de statusfelt de har til rådighet. De tar ankerdram i stua. De kommenterer musikkvalget til NRK underveis. Er det riktig låtvalg til panoramaet på PC-skjermen? Man kan vel ikke ha en folketone fra Romsdal når vi sitter på flermedialt dekk på Helgelandskysten? Vi sukker i store bokstaver når vårt område viser seg fra sin beste side med speilblankt hav og rødme i horisonten. Korpsene mobiliserer midt i natta. Jeg tror ikke innbyggere har for vane å stå med flagg og heiarop når Hurtigruten klapper til. Nå er det 17. mai på alle kaikanter. Hurtigruten har ikke alltid levd et enkelt liv, så det blir spennende å se hva denne signingsferden vil bety for merkevare og oppslutning når NRK mønstrer av.

Det hele er i utgangspunktet så latterlig, og så genialt, enkelt. Dette er Rema 1000-tv. Ingen programleder, ingen kommentator, ingen fancy effekter. Enkelt. Lydløst på dempet lyd vis. Erlend Loe skrev for ikke lenge siden at han savnet filmene med skilpaddeklipp og mot til begivenhetsløse øyeblikk, de som dvelte og dvelte. Og som med det åpnet for tanke, refleksjon, ro. Bare være. Og han skrev så fint om da snøen falt og falt og falt i Mormor og de åtte ungene, i tiden da ting tok tid. Loe mener slike virkemidler er mangelvare i dag. Vi er så bortskjemt og oppfostret på fart og raske skifter i film og tv at vi får fordøyelsesbesvær når vi må vente. Det vil si noen sekunder. Nå har Loe fått noe som tar seg roligere frem enn mormor og snø. Og folket er likevel med i sine bredbåndslugarer:

Nils Gullak Horvei

"Heaven, its a place, a place where nothing happens." David Byrnes

Hilde Sandvik

Minutt for minutt. Det er eksistensen dette.

Knut Johannessen

Alla dessa minutar med #hurtigruten som kom och gick, inte visste jag at de var livet

Arild Nybø

Addicted to slow-TV. Taking #hurtigruten at NRK 2. Nice job @NRKmokle & Co.!

Snorre Sandlie

Nå klapper #hurtigruta til kai. Merkelig mye folk ute på denne tiden av døgnet! :D

Håvard Stangnes

Skikkelig zen med #hurtigruta

David André Erichsen Hurtigruten er nå i Brønnøysund... Komisk å se alle som prater i mobiltelefon og begynner å vinke hemningsløst så snart de i andre enden sier "NÅ SER VI DEG!" :D

Selvsagt er det noen som ikke klarer opplegget, som enhver kommersiell suksess og som i forhold til ethvert program uavhengig av fart og innhold, eller mangel på sådant. Men NRK har truffet en nasjonal nerve som får fart i tastaturer og engasjement over det ganske land. Det fascinerer meg, ja overrasker meg ikke så rent lite at folk i alle aldre synes å ta så av minutt for minutt med Hurtigruten. Jeg trodde ikke det fantes tålmodighet og tid igjen til slikt. Men det er visst tydeligvis et behov  som fylles og vi kan være sikker på flere slike interaktive oppfølgere. Og det er inkluderende, seilasen kan du delta i nesten uavhengig av helse, økonomi og annet en reise i virkeligheten krever. Så hva blir det i neste runde? For nye runder blir det. Får vi være med på den Transibirske jernbane, opp Everest, innover grotter? Ja, kan hende. Men mye av nøkkelen her er nok konsepter som skaper en relasjon, en nærhet og en form for eierskap. Lokaltv er død, men NRK byr her på nærtv så det holder. Vi kan på sett å vis ta på programmet - og delta i det. Da er vel Nordlandsbanen, Atlantershavsveien, toppturer over det ganske land mulige kandidater? Kanskje får vi varianter der vi følger arbeidsplasser på samme vis over et visst tidsrom? Mediebedrifter, teatre, dyrehager, utesteder, politikkens korridorer, tur i taxi sent og tidlig? Vi ser her bare starten på tv og underholdning som engasjerer oss i sofaen, får oss ut av den, vekker oss og holder oss våkne. 

Noen har også twitret at verden er klar for en satire om Hurtigruten. Den kommer sikkert ganske kjapt. Men før den tid har NRK lagt bak seg en reise som har engasjert et helt land og gjort sakte suksess i en fei. Var det ikke det jeg visste, det er lengden som teller.



Jeg har stor sans for gode musikkvideoer som bærer og løfter låten fram, som er originalt løst, rører meg eller imponerer meg. De kan være estetisk vakre, ujålete og enkle og derfor effektfulle, morsomme, som små kunstverk. Her er 5 videoer som redder dagen.

Noen som har tips til nettsteder der musikkvideoer diskuteres eller der man kan finne info om musikkvideoer? Produsenter, teknikker brukt, forhistorie etc? Setter pris på tips :)

Foo Fighters har flere videoer der de oppholder seg i rom. Videoen til godlåta The Pretender er et eksempel. Et diggelicious et. Enkelt, men med en absolutt hærrlich klipprytme, rød og hvit palett og vasse skifter jeg bare elsker. Så gleder jeg meg selvsagt til Telenor Arena 24. juni!

Tom Waits er en kul sak i seg. Han nærmest er begrepet. Videoen til Lie to me, basert på stillfotografier, bygger ikke ned det imaget på noen måte. Morsom, kreativ, rufsete og rocka.

Videoen til Her Morning Elegance med Oren Lavie er bare ubeskrivelig sjarmerende. Du får bare en kriblende god følelse av den og smiler du ikke når du ser denne, eller blir passe veltemperert rundt hjerterøttene, ja - da er det bare å ringe en lege. Jeg blir nesten forelsket i denne kreative madrassturen.

Kan det gjøres enklere og mer betagende? From Grace med Thomas Dybdahl har kort vei til følelsesregisteret i utgangspunktet uten bilder. Den er så ung og søt og rørende i formen jeg bare må gi meg over, og får deg til å huske hvor godtog hvor vond en forelskelse kan være. Og hvor forsvarsløst et nakent og åpent hjerte alltid er.

Et bord, en lang og rolig panorering til høyre, et kyss og så panorering til venstre. Høres det kjedelig ut? Det hverken hører eller ser kjedelig ut nå du hører og ser Iron and Wine og ser Naked as We Came. Jeg kan samtidig anbefale sonen Så lenge det rocker gir vi pokker. En utvekslingssone i nettsamfunnet Origo for musikk, som dessverre ikke er like aktiv som den en gang var. Men likevel er verdt besøket og med det kan du kanskje få opp dampen på den igjen. Og uansett finne innhold som holder til flere musikalske og visuelle dypdykk.Her finnes bidragsytere som kan mye om musikk, som Bjørn Tore Øren, mistenkt av meg for å være bortimot leksikalsk innenfor feltet.  Og helt vanlige dødlige, og ikke så leksikalske, som meg. Her har folk med ulike musikkpreferanser, med musikk som felles samlingspunkt, postet en haug med videoer og kommentarer, lister og anbefalinger.  Mange fine tips å plukke opp som kan være inngangsporten til artister og låter du ikke har lånt øret til så langt - men burde. Det var her jeg i min tid også linket til en annen låt av Iron and Wine . En sang av  denne gruppa ble brukt  i den første Twilightfilmen. Den ga meg ikke så mye, men det gjorde filmmusikken til Carter Burwell.  Nevnte kunnskapsrike Øren lærte meg i en kommentar at Burwell har laget soundtrack til samtlige av Coen-brødrenes filmer. En liten avsporing. Bare se videoen :)

Det hevdes vi damer ikke er så flinke til å snakke varmt om hverandre. Så i farta tenkte jeg å framsnakke noen (av mange) damer jeg setter høyt. Eller gjerne spiller høyt kan vi like gjerne si i denne sammenhengen. Damer som er digg å ha på øret. Et musikalsk kvinderegg rett og slett:

Kick av Kate

Jeg traff Kate Bush for første gang i platesamlingen til mine foreldre. Coveret til The Kick inside fanget oppmerksomheten og da Kate løsnet fra vinylen og svevde ut i stua, var jeg solgt. Hennes særegne stemme - som går over fire oktaver - satte meg helt ut. Jeg hadde aldri hørt noe lignende og debutalbumet hennes er fortsatt en favoritt som nytes og beundres med jevne mellomrom. Kicket er det samme. Ingen er som Kate. Hun var bare 13 år da David Gilmour fra Pink Floyd oppdaget henne, flere av sangene på plata skal hun ha skrevet da hun var 15 og hun var 19 da The Kick Inside ble utgitt. Helt fortjent av mange betegnet som et mesterverk.

Lavmælt møte med Radka

Radka Toneff  slapp jeg inn på meg for første gang under en biltur i Bodø.  Radka på radioen traff meg rett  i hjertet og Fairytales var i platesamlingen like etter. Det skulle den selvsagt ha vært lenge før. Da jeg fattet interesse for henne var hun allerede død for flere år siden. Radka takket for seg bare 30 år gammel. Hun tok sitt liv i 1982. Jeg, som mange andre, fikk ørene opp for henne med The Moon Is A Harsh Mistress. Hun lærte meg å like jazz.

Oppløftende

En mann introduserte meg for Ane Brun. Jeg hadde riktignok hørt henne før. Lift Me med Ane og Sivert Høyem var vanskelig å ikke få med seg i 2005. Det ble mye ros og oppmerksomhet Ane Brun til del det året. Og Spellemann. Debutalbumet hennes noen år tidligere ble også godt mottatt. Men jeg hadde fått for meg at Ane ikke var helt min greie. En romantisk hæppening fikk meg på andre tanker. Og om romantikken fikk meg til å miste hodet ,så tok jeg i alle fall musikalsk til vettet og lot Ane få innpass med Changing of the Seasons. Ane overlesser ikke, og hun imponerer med et vakkert, rent og ujålete lydbilde. Hun er en herlig låtskriver og en klok artist.

Nye erfaringer gjøres i overgangsritet fra sofa til sport. For eksempel nødvendigheten av en pålitelig sports-bh.

Nå er jeg greit utrustet i brystregionen, eller etterhvert som årene har gått og tyngdekraften har gjort jobben: Fra brystregionen og videre ned til tålabbene der brystvortene bokstavelig talt har fått fotfeste. Mellom stortåa og nabotåa. Hvem reflekterer egentlig over slikt når livet passerer i sportsrevy på tv'n og corpus ligger spredd utover godstolen? Men skal man trene badminton er det bare å samle sammen fordelene, hive de over skuldrene og komme seg til treningslokalet. I et anfall av innbilt sprekhet dro jeg her en dag avgårde for å vise hva jeg er god for med racket.

Jeg dro uten sports-bh. I mangel av passende utstyr fikk en spilebefengt blondesak gjøre nytten. Ikke lurt.

Er du støttemedlem av fruktbransjen bør du vite at meloner krever sin plass. Allerede under oppvarminga skjønner jeg tegninga. Blonde-bh er mer fint enn praktisk, og holder ikke et gram i orden når legemet settes i bevegelse.
Jeg er i fullt driv nedover langsida på bane 3. Sikten er tidvis dårlig, for boobsa hopper ut av blondisen  passerer neseryggen og panneluggen, før de fullfører et hurtigkurs i tyngdekraft og klasker ned i cupene igjen.
Jeg er ikke sikker, men jeg mener noen av publikummerne på tribunen flytter seg litt til siden. De er nok redd for å bli truffet.

To minutter jogging og jeg ser det som helsemessig og sikkerhetsmessig mest forsvarlig å avslutte oppvarminga. Dette er nok en av årsakene til at jeg kort tid etter pådrar meg en strekk i leggen. Pause.
?Oi da, den treningsøkta var fort gjort,kommenterer en av badminton-veteranene i det han passerer med taktfaste kneløft. En øvelse som for meg ville resultert i kraftig bryst-rekyl og kul i panna. På både høyre og venstre side.

Det skal ikke bli så mye bedre. Jeg er nybegynner i badminton og førstereisjente i smash. En av de få nybegynnerne på over 15 år. De drevne er i gang i fin stil, med elegante server og snope slag.
Han er vel kanskje 10 han som står på andre siden av nettet mitt. Jeg har aldri likt å tape, alder ingen hindring. Jeg skal gruse den femteklassingen så han fortsatt husker meg med gru når han er russ.

Har skjønt det slik at armen skal strekkes strak bakover ved singel-serve. Så er det bare å kline til.
En rackert kan komme opp i noe sånt som 170 kilometer i timen.
Jeg kjenner jeg får litt av et tilslag. Hastigheten på racketen min må være rundt 100 kilometer.
Det er puppene mine også, i det jeg drar på med det jeg eier og har av muskelatur. Noe slikt har få 10-åringer sett. En fjærball, og to boobs i vill fart mot nettet.
Mine to fordeler snur etterhvert, fjærballen tipper over kanten. Poden er så paralysert at han bommer så det holder. Og han ser skrekkslagen ut, stakkar'n. Han reddes ikke av gong-gongen, men av den helsikes strekken. Jeg innser blonde¨bh'er ikke holder på en dritt og at tidenes korteste badminton karriere er over.

Jeg returnerer til hjemmebane. 10-åringen spiller nok håndball på bane 2 for ettertiden. Han risikerer neppe nettkjenning med en frittflyvende hekk igjen. Jeg er stuck med mine ulempetillegg og min ikke helt smashing sofatilværelse.

Hei. Hallo kanskje. Jeg er søster til Vinglepetter. Eller jeg tror vi er i nær slekt. Helt sikker kan jeg aldri være.

Vi springer i alle fall begge desperate rundt Fjordland-pakkene i kolonialen. Middag blir det sjelden, for sånt noe krever tross alt ei beslutning, og det unngås i det lengste. Jeg spiser på instinkt, river til meg maten når rumlinga i magen overdøver stereoanlegget og det oser Hamsunsk sult av meg. Da kan det like gjerne bli Toro som Fjordland, eller noe annet for den saks skyld.

Jeg har ikke alltid vært slik. Tror jeg. Det kom litt brått og uventet her for noen uker, eller måneder siden. Muligens var det ett år tilbake.
Jeg mener uansett å ha vært beslutningsdyktig og handlekraftig en gang.

Jeg savner den handlekraftige meg. Beslutningsvegring er utrolig tidkrevende. Jeg står aldri opp på det tidspunkt jeg stilte klokka kvelden i forveien. Når den ringer har jeg ombestemt meg. Jeg vil ikke stå opp da. Niks. Nei. Not aktuelt. Heller ikke de påfølgende slumringene fra mobilen får gjennomslag. Men jeg er ikke verre handlingslammet enn at jeg ombestemmer meg etterhvert og får blikk-kontakt med badspeilet til slutt.
Klær? Ikke spør. Det sier seg selv garderoben bidrar til travelheta. Her velges konsekvent feil antrekk 365 dager i året, så egentlig burde jeg bare hoppe i det første og beste. Men da ville jeg vært i kategorien impulsiv. Jeg har som sagt besluttet at jeg er i en ubesluttsom fase.
Få, om noen, er begeistra for å sitte i samme bil som meg, for du må på ingen måte ha sex for å hoppe av i svingen. Spør den som haika med meg sist. Så jeg solgte bilen etter litt frem og tilbake og endte opp med en sykkel som endte opp i en garasje til en bekjent som jeg ennå ikke har endt opp til. Så kjøpte jeg en ny bil jeg angrer på jeg har kjøpt og tenker at jeg burde begynne å sykle.

Jeg bor etter mye hit og dit i en kåk med trapp og det borger for at ei ikke helt  betonghard rumpe får en ny vår. Trapper er som kjent god trening. Går du 10 ganger opp og ned ei trapp for å sjekke at du faktisk dro i snora på dassen og låste døra, henter mobilen som ble glemt i gangskapet og PC'en som ble oversett midt i stua, ja da blir du fastere i fisken.

Lovelife? Elsker ? Elsker ikke? Jeg har tatt kål på det som er av prestekrager i regionen. Ferieplanlegging er enormt slitsomt. Her går jeg runde på runde med meg selv og reisenettstedene. Når jeg omsider er moden for å lande reisemål har jeg allerede brukt opp feriepengene på et eller annet tull jeg for ei stund siden syntes var smart å investere i.

Jeg prøver hele tiden å begynne med noe i morgen. Det å prøve og begynne med noe i morgen er det dummeste du gjør, skal jeg velge å tro på et foredrag jeg hørte nå nylig. Dumt fordi prøvebegynning i morgen ender opp i ingenting i dag. Jeg har en snikende følelse av at det stemmer.

Valgets kval. Det er til å spy av. Gi meg ryggrad. Tiden er moden for et besluttsomt comeback. Jakob Sande, jeg trenger deg!:

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle mannfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan,
trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan,
trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um andelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.

Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
trur eg.

Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

Ha en (sett kryss) jeg vet ikke helt hva du foretrekker:
Fin dag
God dag
Kjempebra dag
Solfylt dag
Minnerik dag

PS! Innlegget ble skrevet for noen dager siden. I denne perioden har jeg vurdert frem og tilbake om det burde postes.

Hva feiler det folk? Varer ikke ærlighet lengst og har levra gått fullstendig i baklås?

Vi snakker mye om hvor deilig det er å kunne si alt som det er, hvor befriende det føles med klar tale og rene ord for pengene. Takhøyde. Konstruktiv kritikk er så fint å få det er ikke med måte. Velmente innspill en drøm. Søringene får smått euforiske anfall når de snakker om likefremme nordlendinger som lykkes med å få jævla gorrhysa og fettoter naturlig implementert i trivelig hverdagsprat. Nesten så en kan bli rørt og takknemlig når noen fra nord kaller deg for en inkompetent trekuk.

Så hvorfor går det ei kule varm her i leiren?
Jo. Selv kolleger og nære bekjente holder kjeft når de bør spytte ut. For vel hjemme etter jobb en helt vanlig dag titter jeg i speilet for å se om jeg står bra til. Det gjør jeg ikke. Gylfen er åpen. Leppestiften sitter såpass skeivt at jeg ser langt blidere ut enn jeg faktisk er. Jeg har en pennestrek i panna og det er noe mørkt under det ene øyet. Og der, der ytterst i det ene neseboret. La oss håpe det bare er baderomslampa som kaster skygge...

Hvorfor har ingen sagt i fra? Er de fullstendig fartsblinde samtlige av de jeg møter i løpet av en dag? Det er ikke første gang, og neppe siste. For søvn i øyekroker, bubb i nesa, mat i munnvikene og toalettpapir under skoen er oppdaget etter lange opphold i offentligheten. Menneskene der ute kan umulig bry seg om andres hverdagsfadeser. Er det sjenerte, for høflig opptratt eller ignorante? Kan det hende de til og med gleder seg over blødmene og ler skadefro bak ryggen min og den godt synlige rørleggersprekken som har uoffisiell pressevisning?

Og kanskje er dette veien å gå. Kanskje burde både jeg og omgivelsene holde mer kjeft. Å snakke før man tenker er ikke sjarmerende, har jeg hørt, og sjarm hadde vært en fin egenskap å ha.
Men jeg har i stedet jobbet med å bli mer rett på sak for å hindre mord og andre misforståelser. Også på privaten. Her vil ingen ha mer hårsår og misforstått stemning enn nødvendig.
Så kommer Dagbladet slepende med noen samlivseksperter, og de advarer meg mot å snakke i hjel forholdet. Så ille er det for menn at kvinner er åpne og ?snakkesalige? at de like gjerne kunne tatt en middagshvil på nåler. Hvor trist er det, om du ikke tilfeldigvis er samboer med Benifax.

Og kommunikasjonsproblemene gjenspeiler seg i arbeidslivet. Å være varsler er ikke lett. Så vanskelig er det vi at vi må verne dem bedre. For det er dessverre mange der ute som kvier seg for å være ærlig om kritikkverdige forhold der de jobber.
Helsedirektoratet har jobbet for å bedre den allmenne forståelsen for psykiske lidelser. Det er ikke lett å prate om det heller. Om at man sliter og ikke strekker til. Det kan være vanskelig å spørre noen som står en nær om hvordan de har det. Egentlig. Når vi mistenker svaret kan bli sårt og kreve noe av oss. Så vi tier. Og menn er de som tier mest.

Det er ikke så rart da, at omgangskrets og kontakter ofte forstummer. Å finne ordene og prate rett fra levra krever sitt, også for en nordlending.

Viktigst er det å vite når det er tid for de riktige ordene og når det er tid for stillhet. Og det handler ikke bare om hva vi sier, men hvordan vi sier det. Selv de vi er mest glade i får ikke alltid de ordene de fortjener. Kanskje blir det mer av de ordene de ikke fortjener eller fortjener mindre av. De gode og forsonende ord kan sitte som limt på tunga: Så flink du er, jeg er stolt av deg, jeg er sint, jeg er skuffet, jeg tok feil, jeg er glad i deg, du har rett. Jeg elsker deg. Unnskyld.

Så lett, så ugreit.

Men er du den rette som har sagt det rette? Hold kjeft og kyss meg!

Jeg har etter hvert skjønt jeg ikke er perfekt, sågar kanskje skremmende langt unna middels på de aller fleste felt. Da har jeg i teorien ervervet en smule selvinnsikt. Det burde være en bra ting. Men jeg vet ikke helt.

Selverkjennelse er ingen udelt positiv opplevelse merker jeg. Når speilet på veggen der svarer jeg ikke er den vakreste i verden her, jubler jeg ikke over eget potensial til forbedring. Jeg leser om en guttunge som dunker verdenseliten i sjakk, en rørlegger som selger til gull, glamourmodeller som kvitter seg med puppene og blir Norges mest kjente danser. Et tidligere kokainvrak blir landslagssjef. Døde forfattere kommer til live på bestselgerlistene. Mens jeg som har høvelig normal puls og hjertefrekvens sliter med å utmerke meg i noe som helst.
Jeg burde visst så mye mer enn svarene på noen få Trivial-spørsmål kategori rosa. Jeg er så lite praktisk, så lite fantastisk. Jeg burde prestert og imponert. Er det noe gagn i å ha forstått at det kanskje aldri skjer? At jeg er Maiken Middelfarer? Å være livredd for at folk gjennomskuer meg, veier meg og finner meg for lett. Heldigvis er jeg ikke så smellvakker jeg må svare på de vanskelige spørsmålene missene utsettes for. Eller døper Max Manus Pol Pot i Paradise Hotell mens jeg klør meg hodet og mumler: Hmm, her er det fisk i mosen. Det ville vært lite fettkult og ikke bouncet meg i chillmodus i det hele tatt.

Egne foreldre er som oftest dine beste og viktigste støttespillere, men også illusjonister i særklasse.
De kan jaggu forvrenge selvbilder. Det ser vi på enhver opptaksprøve til Idol, So you think you can dance og andre talentkonkurranser.
Rakrygget og stinn av selvtillit durer håpefulle jenter og gutter inn foran dommerpanelene, synger som kråker, danser som en traktor og tror det går veien. Det gjør det. Vinterveien. Og de synker sammen. De gråter i sorg og vantro. Mamma og pappa har juksa, de er ikke verdens beste.

Jeg trodde i årevis jeg hadde nokså fin sangstemme. Elsker (eller elsket) å synge i dusjen. Det er så fin klang der inne i kabinettet.
- Du bør synge i kor, sa pappa stolt. Han hørte sin egen lille Sundførske lerke gjennom isolasjon og veggkonstruksjoner. Mamma ble både rørt og beveget da jeg imiterte Aileen Quinns versjon av ?Tomorrow? fra "Annie" i en hotellresepsjon i Italia. Turisttilstrømningen blir vel aldri helt den samme i regionen.
- Hør på henne, hør! Sa pappa da jeg i voksen alder ga vokal gass i et festlig lag på hytta. Selvtilliten blir ikke mindre av noen øl. Alle gjester ser storøyd på meg, stumme av beundring. I alle fall stumme. Hvem hadde håpet på en slik unik kulturopplevelse over skoggrensa, i en helt ordinær, norsk fritidsbolig?

- Ha, ha, ha, ha. Du har faktisk den verste sangstemmen jeg noensinne har hørt! Gud, så morsomt. Syng mer! Sier det jeg trodde var ei god venninne noen år senere. Jeg spanderer ikke ei strofe til. Hun er fra Bodø, en av få  som holder med Liverpool og Glimt og samtidig har noe vett i behold. De er så selvsentrerte og navlebeskunde i vindfella der nord. Hun vet vel ikke bedre og kan umulig ha peiling på musikk, tenker jeg.
- Du er så søt når du synger sånn falskt, humrer det jeg trodde var The Man noen år deretter igjen. Jeg tenkte sensuell sang og litt smågnafsing på øreflippen måtte gjøre susen. Det blir i stedet å komme seg alene inn i en taxi  raskere enn du kan synge Haba Haba.
Dust! Ambolten, sneglehuset og øretrompeten på den fyren må være helt i ulage, konkluderer jeg på hjemveien.
Men da en slektning jeg i mange år har påstått er en sann lidelse å høre synge (uten å ha sagt det til stakkaren selvsagt) slår meg i Singstar. Da begynner det å demre.

Er jeg blitt mer lykkelig av all denne selvinnsikten?
Det er ikke stas å synge i dusjen lenger, jeg forsøker meg ikke på lavmælt sang inntil et mannfolk-øre mer. Karaoke på fest? Spør ikke meg, spar de andre.

PS! Bildet til denne saken er retusjert og gir ikke et riktig bilde av virkeligheten.

Spesiell. Med deg. Spesiell.
Du ser på meg, med evighet i blikket

Generell. Med deg. Generell
Du ser på meg, evigheten gjør det ikke

Sekunder og minutter. Måneder og år. Tikk takk tikk takk.

Tiden er en svikefull følgesvenn. Jeg vil stoppe deg og fange deg, du flyr fra meg. Jeg ber deg rase av sted og sekundene fryser.

Du erter utålmodige barn og skremmer de eldre. Du lar ungdommen tro på evig liv. Jager dem lattermilde og fryktløse mot døden.  Du håner elskende, som svermer for evige timer og døgn uten ende.
Du tar fra oss våre kjære for tidlig. Du endrer våre ansikter og lar oss speile oss i deg underveis.
Du meisler i stein det jeg vil glemme, visker ut og gjør mine beste minner til omriss.

Demokratid. Det skal du ha. Du tar oss alle. Men en dag skal jeg spenne krok på deg. Ta deg tilbake.

Og jeg skal være tidløs.